photo_camera FOTO: Parlamentet og de demonstrerende godssjåførene tilhører to verdener

Den egentlige europeiske unionen

Yrkestrafikk har innsett at YTF må kikke nøyere på EU, siden mange av premissene for arbeidet til leserne våre bestemmes der. Aktuelt er behandlingen av EUs nye vegpakke, med drastisk betydning for turbil- og godssjåfører. Men også anbudspraksisen for rutebilsjåfører stammer i stor grad fra den europeiske unionen.


query_builder Publisert: 13 September, 2018
edit Forfatter: Arne Danielsen

Tekst og foto: Arne Danielsen/Yrkestrafikk

I nasjonal sammenheng har ikke minst ACER og det kommende jernbanedirektivet satt spørsmålet om norsk sjølråderett kraftig på dagsorden.

Vi reiste derfor til Strasbourg. De fleste forbinder helst EU med Brüssel, og mange av EUs besluttende organer er også lokalisert der. Men i Strasbourg finner vi selve EU-parlamentet, det eneste organet valgt direkte av EUs halve milliard innbyggere; EUs storting med plenumsmøter hver eneste måned. Så kan vi også lese på sporvognene at denne vakre franske byen er intet mindre enn «Capitale Européenne» - Europas hovedstad.

Det er sterkt fredssymbol at nettopp denne byen ved Rhinens østre bredd ble utvalgt. Strasbourg i distriktet Alsace, på tysk Strassburg i Elsass, har vært gjenstand for fiendskap mellom Frankrike og Tyskland i alle år, og de to stormaktene har gjennom historien skiftet på herredømmet, sist under siste verdenskrig.

Ikke visste vi at det i dag var mulig å sette seg på trikken i Strasbourg og kjøre til Tyskland - på lokaltakst. Dette måtte selvsagt prøves, og sporveislinje D fraktet oss på bro over Rhinen til Kehl Bahnhof, der vi gikk av for å innta en symbolsk tysk øl før vi lot trikken ta oss grenseløst tilbake til Frankrike, reisen tok kun noen få minutter. Man kan jo bli EU-tilhenger av mindre?

Fredsprosjekt
For fred er ingen selvfølge. Selv om franske og tyske gatenavn lever fordragelig side ved side i Strasbourg, finnes nok av symboler på krigersk fransk «gloire», som «Place d’Austerlitz», oppkalt etter Napoleons store seier over russere og østerrikere. Følgen av slaget var at det tyskromerske tusenårsriket ble lagt i grav, nok et historisk bevis på at ingen stormakter varer evig.

Her faller det naturlig å nevne en personlig opplevelse. For noen få år siden reiste jeg som journalist til bussmessa i den belgiske småbyen Kortrijk. Fordi forholdene er små på landsbygda i Flandern, ble vi innkvartert i nabobyen Ieper, der skyttergravskrigen herjet som verst for drøyt hundre år siden. Her sto et minnesmerke med en kvart million navn inngravert, det var kun falne allierte soldater. Vi overvar en høytidelig parade med kransenedleggelse, og ble fortalt at slike parader var blitt arrangert hver eneste kveld siden krigen!

Følelsen av EU som et vellykket fredsprosjekt fulgte meg på neste trikketur i Strasbourg, ut til det mektige parlamentet som rommer 751 delegater fra 28 medlemsland. Her finnes en annen og noe mindre harmonisk symbolikk: Den 60 meter høye runde hovedbygningen lar tankene fly til romernes fordums Colosseum, der gladiatorene kjempet til døden og løvene mesket seg på de kristne.

Klasseskille
Arenaen med tilliggende herligheter, som for tjue år siden hadde en prislapp på nesten fem milliarder kroner, er et resultat av total rasering av den tradisjonelle arbeiderbydelen Wachen. Da vi, en smule overveldet, skulle finne pressekontoret for å hente ut vår forhåndsbestilte akkreditering til dette storslåtte parlamentet, gikk vi feil og rotet oss dypt ned i kjelleren under amfiet. Der møtte vi sjåførene, de som kjørte parlamentarikernes blanke, sortlakkerte Mercer og BMWer.

EUs motto er «Forenet i mangfoldet». Vi tipper at formuleringen omfatter landegrensene snarere enn klasseskillene. Mens sjåførene holdt til i kjelleren, var rulletrappene bratte opp til plenumssalen.  Utenfor demonstrerte flere hundre fagorganiserte godssjåfører for rettferdig transport i Europa og mot sosial dumping.

Hva slags friheter?
Enkelt forklart har EU spilt på to hester: På den ene siden kvalitative reformer for å gjøre unionen stadig dypere, med felles valuta og grenser og videreutvikling av et indre marked med fire grunnleggende friheter: varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Samtidig har EU åpnet for kvantitative utvidelser i form av en rekke nye - og fattigere - medlemsland fra Øst-Europa. Østeuropeernes inntreden i et dårlig regulert marked fører uvilkårlig til press mot vestlige arbeideres hevdvunne rettigheter.

«De fire frihetene» har vært en del av EU-konseptet siden Romatraktaten trådte i kraft for seksti år siden. Samtidig er det viktig å ta med seg at EU også har vedtatt et frihetsbrev med fundamentale rettigheter. Her understrekes menneskelig verdighet, demokrati, likhet, lovregulering og respekt for menneskerettighetene som grunnleggende verdier. Alle EUs institusjoner er bundet til å følge disse verdiene når de vedtar lover, også når det gjelder yrkessjåførenes arbeidsforhold.

Slik står striden mellom en markedsmekanisme som sin rendyrkete form er nettopp en mekanisme, og dermed ikke tar menneskelige hensyn, og grunnleggende menneskelige verdier, der YTFs grunnleggende krav om en arbeidsdag å leve med og en lønn å leve av er en naturlig bestanddel.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Mellom to verdener
Parlamentet og de demonstrerende godssjåførene tilhører to verdener, noe som blir synlig når de opprømte arbeiderne kommer litt for nær innkjøringen til politikerarenaen. Da kommer politiet, først noen få, men da demonstrantene ikke lystrer mobiliseres en større kontingent franske «flics», tøffe karer med skjold, våpen og skuddsikre vester. Da var det bare å trekke seg tilbake.

Demonstrantene flokket seg isteden rundt en lastebil, der planet ble benyttet som scene, og der fagforeningsledere og vennligsinnede parlamentarikere fra flere vesteuropeiske land holdt korte appeller til stor jubel. Sjåførene var absolutt påskrudd, men langt fra aggressive. Samhold preget seansen.

Journalisten hadde det sjeldne privilegiet å bevege seg fritt mellom demonstrasjonen og parlamentet, to ulike verdener, på samme måte som med trikken mellom Frankrike og Tyskland, adgangstegnet i snor rundt halsen gjør underverker.

Babels tårn?
På toppen av den store hallen hvorfra Europa styres, sitter tilhørerne, her finnes også en presselosje.

Nedi salen kranglet to talere om hvem som var den gjeveste skotske nasjonalisten, bokstavelig talt et spill for galleriet, for salen var omtrent tom.

Bak glassruter over representantsetene finnes simultanoversettere fra 28 land som tolker innleggene på direkten. Hvert sete, også for oss besøkende, er utstyrt med hodetelefoner der det er mulig å følge debatten på et ønsket språk. Norsk finnes av naturlige grunner ikke, men svensk og dansk. Ved hjelp av det samme systemet kan debatten følges over hele huset, slik at man ikke trenger å befinne seg ringside.

Dermed faller enhver sammenlikning med Babels tårn til jorda. Så er heller ikke parlamentarikerne plassert nasjonsvis, men etter politisk tilhørighet, her finnes sosialister, konservative og grønne, grupperinger organisert på tvers av landegrensene. Slik blir de alle europeere, men med ulike oppfatninger og løsninger.

Den egentlige unionen
Vi forlot den parlamentariske siloen, og vendte tilbake til de joviale demonstrantene som nå var i ferd med å pakke sammen. Solide godssjåfører som snart skulle sette kursen tilbake til hjemstedene, til Torino, Paris og Amsterdam.

Det slår oss at det er disse lastebilsjåførene som utgjør den egentlige europeiske unionen – folkets union – representert ved den europeiske transportføderasjonen ETF med sine flere millioner fagorganiserte, og der YTF og Transport er norske medlemmer.

Når det gjelder EU så har faktisk Norge sagt nei ved to folkeavstemninger, og meningsmålinger viser at EU-motstanden hjemme fortsatt er massiv. Vi tenker at en ting må både tilhengere og motstandere likevel være enige om: Det er kokos å bare følge med på ferden og innordne oss alt de vedtar her nede i Strasbourg uten særlig medinnflytelse?