toppbilde
photo_camera FOTO: Ansattes barn fikk tidligere klippekort i Oslo Sporveier. Bør dette på nytt innføres?

Galgenfrist for frikort

I begynnelsen av mars kom beskjeden om at finansminister Siv Jensen har endret de nye reglene som før jul ble lansert for blant annet frikort, og utsatt iverksettelsen til 1. juli. Det gjelder å bruke denne nådetida godt.


query_builder Publisert: 30 April, 2019
edit Forfatter: Arne Danielsen

Tekst og foto: Arne Danielsen/Yrkestrafikk

Det nye forslaget kom på banen etter massiv motstand fra bussjåfører og andre som har kommet skjevt ut av ordningen.

Ballen hos selskapene
Nå økes fribeløpet, slik at man ikke må skatte av goder verdt mindre enn 8 000 kroner. Samtidig utsetter regjeringen iverksettelsen av de nye reglene til 1. juli. Hensikten er at transportselskapene skal få tid til å utforme nye ordninger.

YTF-leder Jim Klungnes er fornøyd med at regjeringen har lyttet til bussjåførene i saken, men forventer nå at samtlige busselskap i samarbeid med tillitsvalgte lager ordninger som belaster de ansatte for en mer reell bruksverdi.

Hevdvunnen rett
Yrkestrafikk vil tillate seg å kaste inn noen momenter i debatten: Først, et flere hundre år gammelt rettsinstitutt i Norge er «hevd», det vil si at når en tilstand har bestått upåtalt gjennom en årrekke, regnes den som rettmessig. I juridiske kretser påpekes at alminnelige samfunnshensyn tilsier at det ikke rippes opp i «festnede forhold» med mindre det er nødvendig.

I følge Hevdlovens §1 kan det vinnes hevd på «eigedomsrett eller bruksrett til ting» - og med «ting» menes fast eiendom, løsøre og verdipapir. «Hevd» gjelder spesielt eiendom, for eksempel retten til vei over annen manns jord, der hevden gjerne oppstår etter minst 30 års bruk. Men er ikke etikken den samme når det gjelder bruksretten til en fribillettordning som minst har eksistert siden krigen?

Hva er bruksverdien?
Over til økonomi: I regnskapsteori brukes begrepet bruksverdi for å angi den verdien noe har i praksis, i motsetning til anskaffelseskostnad eller teknisk verdi. De to verdivurderingene er altså ikke identiske. I et marked vil verdien være bestemt av en rekke forhold, blant annet individuelle behov.

Derfor er det ikke åpenbart at verdien av et frikort for den enkelte er identisk med «omsetningsverdien i sluttbrukermarkedet», men hvor stor nytte innehaveren har i praksis.

Det er åpenbar forskjell på en som kjøper et månedskort på en strekning fordi han eller hun for eksempel skal reise daglig til og fra jobben, og en som har fått mulighet men ikke benytter seg av den.

Gjeninnføre klippetang?
Skattevesenet benytter rabatter på varer i sine eksempler. Men en fribillett er ingen vare i fysisk forstand, men et tilbud. Til forskjell fra et armbåndsur eller et klesplagg, er det i dag ikke mulig å måle hvor mange reiser en enkeltperson benytter. At antall reiser ikke lenger måles, skal ikke ramme frikortbrukerne økonomisk.

I gamle dager fikk de ansattes barn klippekort i Oslo Sporveier. Da var antall reiser en definert størrelse. Problemet oppsto med innføringen av de såkalte «universalkort» på syttitallet. Med dagens elektroniske billettutstyr burde det være en smal sak å atter telle reisene, ellers kan man jo ganske enkelt gjeninnføre klippetanga?

Ikke bare frynsegode
Tidene forandrer seg. I dag ser mange åpenbart på en fribillett som et frynsegode, men slik har det ikke vært opprinnelig. I Bergen hadde fro eksempel politi-, post- og telegraftjenestemenn i tjeneste sitt eget månedsmerke som de kjørte gratis på rett etter krigen. I Oslo kjørte politifolk i uniform gratis. «Gratiskjøringen» hadde altså en samfunnsmessig størrelse som olje i det offentlige maskineriet. Miljøaspektet var også til stede – da som nå - ved å kjøre kollektivt i stedet for bil.

Også i dag har frikortene en tilsvarende nytteverdi. Tidligere ordninger med betjeningsbusser som kjørte de ansatte til og fra ulike stasjoner til mer eller mindre ukurante tider, er mange steder innskrenket og sjåførene er overlatt til eksisterende kollektivtilbud. Da er ikke reisen noe skattbart «frynsegode», men en del av verktøyet for å kunne utføre jobben, på linje med kontorutstyr eller uniform.

Ansatte trenger å holde seg oppdatert rundt og kvalitetssjekke rutetilbud, veiforhold og andre lokale utfordringer. Det virker urimelig om slik virksomhet skal være gjenstand for ekstra kostnader eller skattlegging. Hvorfor ikke nedfelle en nytte- og en fritidsdel av frikortets verdi, for eksempel 50-50, der kun fritidsdelen defineres som frynsegode?